Atlantisk sommertid

På den andre siden av Bascom har Modezzy nådd et kritisk punkt og fant ut at hun hadde mer strøm enn forventet. Hun reiser til de legendariske steder på jakt etter et plass i kjernen. På vei avslører hun at hun  kan være noe helt annet enn hva noen kunne forestille seg.

Bimoor kvinner er fortsatt i fangenskap. Døtre av slaver kriger og angriper brutalt alle de overlevende ...på den rolige haven. Modezzy knapt puster. Skamslått og redd, råder hun over frykten og gjenoppretter tilliten til livet. Tilbake? Til e Mellote15 nebulaer, passere gjennom en slags portal? Til en  begavet healer? ... ingen detaljer, dette er ikke en science fiction historie.

Gallupundersøkelse i fjor viste at bare 87% av Earthlians tror at Gud skapte mennesket i nåværende form 10.000 år siden. I en meningsmåling fra Pewforumet, mente 42 prosent av oss at alt liv på jorden eksisterer i sin nåværende form siden begynnelsen av tiden. Statistikksbyrået har et overtall av ansate mennesker som stiller feil spørsmål. Problemet er stort.

Akkurat som at en syk person kan starte en epidemi av influensa, så en liten detalj, en målrettet brannstiftelse kan forårsake en ny bølge i filosofien og politikken, eller en ny motetrend, eller øke populariteten av et nytt produkt; også bidra til en reduksjon... eller en økning av kriminaliteten. Min sang Newcowboy Named All-Around Heart dreier seg om det!

Sangen varer i to timer så publikummet kan ikke gå i dvale. Alle må ri til morgengry. Til slutt i en ekletisk kresendo synger alle refrengen: "Du er best!" 

Veteran-talent iført proboksers satenkapper er utte. Liger under vingene. Mens du selv venter på Gong  kjøles du ned med vann fra våte svampen. Profesjonelle tømmerhoggere mot poeter? Alle er med. Alle skal møtte selve Passio, snakke om ekteskap, skape en familie og voksen moro.

Heroes er ivrige etter å seile til en lykkelig slutt men det er ingen vind i lufta. For å fylle sine seil må de ofre kongsdatteren Marreen. Men hvordan en menneskelig jenta kan bli forvandlet til vinden? 

Poeten ønsker bevisst å ignorere de kjedelige grensene av konsensusen om virkeligheten i favør av bedre og eksperimentelle flyt for forfatter og publikum. Han ønsker å bli kalt en bizarro-forfatter, eller snarere apsurdist. 

To be continued ...

Rosetta (The Movie)

OK. Jeg er graffiti ekspresjonist og er klar for å uttrykke meg, feire noe, feie støvet fra de gråe veggene, beskrive en dritt, rope hva som helst. Kommunale veger er best for grise til. I dag skal jeg male delfiner mens penne kvinner spaserer gjennom byen. Jeg synger inni i meg og noen spy på meg. De påstår at spytting er et tungt arbeid og at jeg er en parasitt.  

Skal jeg klare oppgaven for å intrigere meg til hjerter av en slik publikum? Politiet borde jage meg før delfiner blir ferdige. Må de bruke alle disse sirenene? Hva slags trygghet det skaper? Gamle hjemlandet smiler tilbake fra en kebab sjappa. Jeg vet ikke hva ellers jeg skal si om min voksende politikk-angst. Stemning er lavt. Tenker på hvordan fylle skjemaet for å lure systemet enda mer, - og forbli oppfattet som arbeidsvillig. Samtidig, jeg virkelig liker å gjøre virkelige ting i virkeligheten. Som å blåse ut sikringer i alle mine forsterkere. Jeg vet at dette er ikke en øvelse. Alt bør tas på alvor. Vi gjør rede til ideer noen andre skal utvikle. Noe alltid skjer. Folk er ofte intelligente og sympatiske faktisk. Det er bare i fantasi bøker at alt bli fikset av forfatteren. På veggen min kan selv kaninene få gravsteiner: 

Her ligger ROSETTA 

3.10.66.-27.6.70 

Hun fant aldri ut at hun var en Bunny.  

Publikum som stor forent foran et stor samtids kunstverk må selv finne ut om dens gang, hensikt og mening uten min allusjon, de trenger ikke anmeldernes oppfattinger heller. Lesere må gjerne forsvinne om jeg skriver noe kjedelig og usant. Jeg har høye forventninger bare av meg selv, ønsker ikke å fremstå som bestemors papegøye som imiterer lyden av en telefon, bare for å bli morsomt hele tiden. Er dere lesere likt kundene i en butikk? Jeg jobber ikke her. Papegøyer jager meg ut: «Peter, Peter!». Hvorfor skal jeg tenke om deg, du leseren? Du burde vite selv hva det må gjøres. Det har vært en vanskelig uke for alle og det ville være fint å slappe av litt med en uskyldig lek instedet, æ? Jeg tar en praksisplass i Musikkredaksjonen og spre ekte glede mens du hviler. Ingen er sterk nok til å leve i en døv såpeopera. La meg vise min greie med en Groove som varer foralltid. Jeg går gjennom alléer av de knuste drømmer, jeg så barn drukket og forvirret, taxisjåfører, heroin forhandlere og en lav-ass sinnssyk gutt i boblete ski jakke som gratulerte nyttår til alle forbipasserende midt på sommeren, skrikende av latter. Han trodde at det var veldig morsomt. En opptur mikses snart in. Alle har sine begrensninger, slapp av. Er det noen som vandrer i samme retningen? Noen som tror på seg selv, noen fra andre etasje, noen fra før som jeg har aldri møtt, noen som vanner blomster foran inngangen, noen som gjør feil og går inn i leiligheten min for å øve svanedans? Skal vi danse til parketten er polert med fotsålene våre? Skal sende denne fortellinga et sted, til Himmel Forlag, dytte den opp i fornuft, i det frie samfunnet, i erotikk og fantasi. Opp, der kommer Nyhetene. De fleste kjøpmenn vil ha Krig, det tjenes tappert på flammer og blødd i denne Krigen som permanent herjer på Jorden. Alle sverd, buer, knyttnever og mot vil ikke være nok til å overvinne en pest som har hengt over vårt hjem for altfor lenge. Pesten har rømt fra utspringet sitt, piper om vitalismen i sitt klassisk blindhet. Pesten har allerede slukt alt hun kunne. En Glad Forbruker søker umettelig eget mareritt. Sammen skaper de en ny mørk og morderisk Natur, så brenner de egne hjerter, de klarer ikke å eie Pesten. Ikarus syndrom. Den endelige konflikten er nær, slanger, magikere og demoner mot Mann. For de som skal motstå og overleve finnes det ingen seier. Krigen kan ikke vinnes utenom en total kapitulasjon.  

 

Vil du vite mer? Vet du hva jeg prater om? Hva det innebærer å uttrykke meg på en slik møtte. Vel, denne boka er den siste i en serie av uheldige Hendelser. Selv om forrige kapitlene eide noe håp, her er det elendig slutt til slutt. Jeg klarer å beskrive alle disse ulempene og forferdelig uvær, giftige drinker, flokker av ville sauer, enorme fugl i bur, krypende hemmeligheter om våre foreldre, deg, meg, skandaler rund kongenes bord, mørke tal, - og mye til i den duren, men jeg kan ikke fine Lykke i denne enden. 

Hvilken stress! Samtids filmer. Enda en film inspirert av Skriftene til de gamle astronauter. Både NASA og Vatikanet er enige om at det er matematisk sett umulig å få et liv uten hjelp fra en annen planet! Ingen vet hva vi ser og ikke ser, sier ingeniører, til vi måler det. Utlendinger snakker om fare fra de designerte neurobiologiske figurer dannet av Status Kraft som kryper fra vår egen avfall. Alle de vandrende kroppsløse sjeler roper: Skal vi klare å rydde opp? Og jeg vet ikke, jeg bare ser etter en slags spenning, observerer, skriver manuset, byr på pop korn. Byr på helt unødvendige avskrekkinger. 

Dette er ikke Oscar Wildes «Portrett av en ung kunstner», dette er mitt og bare mitt «Portrett av en gammel kunstner», liksom mitt biogift som vi kan ikke finne motgift for. Ingenting kan gjøres med det ... unntatt: Føl sinne, lær ferdigheter og indre betydningen av kampsports disipliner. Vær modig og dykk inn i forrædersk underverden, redd noen som er bundet, slipp løs de gamle titaner, konkurrer med sexy vampyr-trenden, - og resten av de blodige penge-sugere. Evig kjærlighet likt selve døden finnes ikke. Det store lyset, dens magnetiske kraft er en mørk dualistisk propaganda. Kunnskap og syn er to antiparalleller og av helt forskjellig art. 

Fæn, min produsent har nettopp spist regissørens speil. Etter at han snorket tre kilo av kokain døde de begge, den offisielle obduksjonen sier at han døde etter smertefulle eksplosjonen av silikonuinplantater i magen, seks-pakking liksom. Jeg ringer Ringo Starr nå for å be ham redde hva reddes kan. Logikken strekker seg ikke helt til sine eiendeler. Vi ble sviktet av kapteinen, han rommet først. Anna Lee ble drept av egne øyne. Lojale soldater ble forlatt alene i skogen ... for å vare. En bra dag på kontoret. Glattselle. 

Konkurransen

Hører jeg et eller flere stemmer i hodet? Uansett jeg er enig med det de sier. Legene klarer ikke å stille diagnosen ennå. De sier at jeg lyder av Personlighets førstyrelse av ukjent art. De kunne si det enklere. Det verste med det er at jeg lyder ikke, jeg har det bra. Man er tvunget til å søke om hjelp likevel. Livet er konkurranse, litt som å jage seg selv etter halen.

Bortsett at vi har ikke noe hale det er greit å prøve det. Konkurransen drives imellom svake tanker og rare intensjoner til å være mer tilpasset til omgivelser med sitt virke, ikke omvendt. Omgivelser kan ikke passe på oss. Slik er det ikke. Vær oppmerksom på at folk velger ikke den beste, men den vinnende. Er de på jakt etter vinneren er de på jakt etter vinneren. Hvordan skrive en historie om en vinner? Ring eksperter! Etabler kriterier og reduser jurymedlemmer bare til en rolle – til å være enige? Stemmegivningen er ikke en god måte å bestemme hvem vinnerne er. Forskjellige metoder må til. Gjenværende er spørsmålet - hvordan å stemme enstemmig? Og hvorfor? Teknisk sett det er ikke så vanskelig å bli enig om hva som helst. Hvis det ville føre til en rettferdig og ærlig beslutning jeg ville ikke ha noe imot å si ja til alt. Jeg kan ta de lange og kjedelige diskusjoner som alltid føres i forkanten. Denne kapitel kan bli kort, men jeg toller å gå over grensen av egen tålmodighet. Tenk om det. 

«Stem på meg eller gå til helvete! Fra Arthur med kjærlighet!».

Liksom. Arthur er ikke kunstner, han er kongen. Arthur kan sverd. Kan jeg pen? 

Jeg er nødt til å utøve en bok alle liker. En selvhjelpsbok. Tenker på tittelen first:

Din personlig veileder til det ukjente! Eller: Bli som en ingeniører, si det enklere! 

OK: her er det en enklere versjon av det jeg aldere sa i denne fortellingen om Konkurransen, samme drit, bare bedre: 

«Tviler, men er fortsatt enig i at denne konkurransen er konkurransen mellom noe svake tanker og mange sterke intensjoner til å være mer interessant og tilstrekkelig for å vinne alt som vinnes kan. Hvordan å velge en vinnende strategi? Vær oppmerksom på at jeg ikke bruker begrepet The best. Selvfølgelig, ønsker jeg ikke å si at vår vinnende strategi skall vare den beste, er vi på jakt etter vinneren er vi på jakt etter vinneren. Han/Hun kan godt bli den verste av oss, bare at vedkommende vinner. Alt. Eller ingenting? Der her jeg det. 

Å vinne ingenting er stort, ser det ut. Kan vi redusere juryen bare til en mulig rolle – å vare enige imellom seg? Gjenværende er spørsmålet - hvordan å stemme renstemt. Svar: LETT! Teknisk sett, det ikke vanskelig å bli enige om hva som helst. Hvis det ville føre til rettferdig og ærlig beslutning ville jeg ikke ha noe imot en lang og kjedelig diskusjon i forkanten. Jeg vet ikke om deg, 35 år siden min situasjon så slik ut: jeg var taperen ved behovet for å la vare det. Jeg å foreslå til Administrasjonen å krysse meg ut med en eneste gang. Ikke gå for langt inn i fremtiden. Konkurransen vil bli gjentatt neste år på nytt. Mange muligheter venter.» Nå skriver jeg lyser verser:

Stien til Chimera-paviljongen fører gjennom en fornøyelsespark, hvor hovedattraksjonen er planter med gener tatt fra dyr. De mest populære er tomater som kan ikke skades av kulden, klonet med sterkt protein frostvæske lokket fra fisken som lever i det nordlige hav. Fluorescerende blomster som lyser i natten takket være gener fra ildfluer som er interpolert i rot årer er ikke så populære. Slutt. 

 

Så litt mørkere:

Jeg leter etter tegn på selvmords-belte hos forbipasserende. Vil avsløre gale ting i god tid. Jeg sier ikke at dette er en perfekt måte å nå frem. Skal vi bekjempe elendigheten vi må melde oss inn i et subjekt, bli litt dårligere first for å bli bedre etterpå. Muldvarper fra fremmede makter kan oppdages bare av våre egne muldvarper plantet hos fiender. Ta grepet! Å stemme med bare på en stemmeseddel gjør valget helt ugyldig, - og ikke så omfattende slik det et viktig valg burde vare. Vi må ha flere sedler, - og det må bli temmelig vurdert. Et utvalg av borgere kan få den privilegium. I samfunnet vårt det finnes allerede mange godt fungerende privilegier. Husk at vi er i nød! Er vi? Hele Planeten, Kommunen også, har mangel på frisk luft! 

 

Vel, for ikke å gå for langt, dette er bare et kunstverk som bare er et kunstverk. Noen ganger mørk for å vise at lysere er bedre, noen ganger lysere for å vise at det er greit å bli nedstemt noen ganger. Muligheter venter, noen ganger. Ikke. Det spørs hva vinneren har å vinne. Eller tape. Noen ganger.

Tilbake til Tilbake

Dette er vårt første kyss. Og det synes som at det er ikke. Det smaker som det siste. Som at vi skal ende i en grågrønn tåke. Alle våre midnatts venner skal glemme oss i morgengryet. Det kjennes godt likevel. Som at vi er innpakket i en boks. Det er mørk innenfra, men utenfra det kanskje ser ut som en julegave. Ingen vet hva slags pynt vi er, utenfra. Virkelig utenfra. Forestill at jeg er en geolog som flytter inn i Jorden, fra pol til pol. Er vi forent for første gang? Håret. Fallet. Armene rundt livet, deretter en større nedgang. Innerst inne vokser Krigeren. Tett tegnet. Hun holder han. Pusser opp. Jobber. Hendene ber. Hofter stønner. Gave til hans skjelv. Igjen kysset, fra pannen til skulder, til kanten av Alteret på hver side av alle sider:  

 

«Vi må stoppe!». 

Fem hundre år senere våre etterkommere fortsatt skal slite med å overleve. De er like splittet i hodene sine. De kalles for Gruvearbeiderne, uten at de vet hvorfor. De bor på Stripen i ringen av falleferdige boliger, i banen rundt kjernen av en døde stjerne. Nesten alle kloke menn døde lenge siden av egen grådighet for råvarer. Maten handles under harde kval, hos Røvere fra Strukturen bygget av skipsvrak. Skummelt alt sammen. Flåten ledes av en liten gruppe Forskere for bevaring av gammel kunnskap (FBGK) men de vet ikke så mye. 

Lynx Minner er den eneste levende profeten. Han hadde så stor nysgjerrighet om Verden at FBGK utnevnte ham til den mektigste blant Gruvearbeiderne. Han drømte om forbudte Tangtreen (bare én av mange merkelige lokale livsformer),- og proklamerte handel mellom Stripen og Dybden for åpent. Han ble vedtatt av Flåte Rådet som Student Forsker og prekte om at alt må til Lyst Sjøen på nytt. 

Og på en måte som er farligere enn måten forfedre har reist dit. Turen tar bare noen få minutter, men er veldig skummelt. Og veldig komplisert. Det er en risiko i å bli her, det er en risiko i å gå, sier Lynx mens han frir til Lura Amen. 

 

Auto-beregnede, to forskjellige verdener er satt sammen av veiledere for gjennomføring av data og styringssignaler. Utganger innenfor flere systemer er åpne nå, slik at alt kan bli koblet sammen igjen. Bus har stoppet og jeg våknet. Hverdagen på linje 20. Rare podkaster i ørepluggene. Hør med støyreduksjonen! Dagdrømmer kan bli rare, men brukbare.

 

Ambulansen leter etter Lura Amen. Ut! Slapp av. Krig er rundt henne hele tiden. Hun er vant på den. Så lenge ingen kriger inne i henne det er greit. Selvfølgelig, tenkte Lura Amen. Jeg bestemmer i drømmen min. Hun bader i varmen bare for å spre drømmen videre gjennom øynene, til nattehimmelen. Tyngde og trykk fra tusen stjerner kjennes godt. Verden har snudd, - og som en hammer slår den på alt, til nået. Verden har en kvikk tunge. Haken hans skraper mot huden på magen og lavere. Følsomme kroppen taler uten lyd! Vi er ikke mer en to. Å snu mot ham eller bli hjemløs? Løfting og bøying, pust i korte stakkato utfall. En kveilet spenning. Lura, husk, Lura heter hun, kanskje ikke viktig nå. Verdens fingre er i hennes hår. Det er viktig. Et bryst mot et bryst, flokete, innpakket også. Lura smaker på leppene hans med ønsker … om fellesskap. Verden er stor. Da hun åpnet øynene, det er vanskelig å si hvor mye, fant hun hans øyne like åpne. Blikk fanget opp fra dypet, anstrengt, men flygende. Følelser bygget rundt tær vanligvis vokser til eksplosjonen i hodet. Et gyllent lys brenner tankene hennes, hennes kropp, armene, til tilfredsstillelse, til ren aske. Hun gråt av lykke og grep den. Når dette var gjort, som et anker Verden sank inn i Eksistensen. Hun protesterte. Hun vil ha ham på loftet fremdeles. Nå rir hun mye raskere. Fryktelig uavhengig av konsekvensene.  «Dette er sant, ikke sant?» skrekk hun usikkert om følelse er håp eller frykt. Verden med kobolt øyne, med beklagelse, ristet på hodet og svarte skarpt: «Det hele var en Drøm.» 

Lent opp mot veggen på den ene siden, pakket i Verdens muskler på den andre, bruker hun fingrene for å klø et nytt krav til å rynke nærmere en logisk forklaring. Usikre og slukne tanker glir gjennom hendene. Negler faller av. Verden er mer enn det? Alt og Ingenting. 

 

Det er der problemet er, låst i ingenting, oppblåst i fornuften, står alt på lur. Rasende av behovet for mer luft, lidenskap setter låsen. Logikk må avta for å nå klarhet! Tvunget til å ende med et nytt nederlag Magien skal slø in en gang til. Plutselig, trekker presset vekk fra pannen. Det er ikke det at du er ikke bra nok, sa et skurrende stemme, men når jeg er med deg, andre ting svekkes. Dette er mye mer enn en lek. Ikke tro at det er fred her uten at du vinner i dens krig. Magien er også urettferdig. Livet er en falsk profeti. Det er derfor nødvendig å vekke dere. For å beskytte dere fra de polemiske konfrontasjonene, - og mot meningsløse pseudo pragmatikere fra mange forskjellige divisjoner. Bare å knuse oppfatning at vi er en enhet er vert brien. Ingen er ett enhet, deretter vi kan ikke stå sammen. Det er en glad nyhet. Spør selv! Hvorfor er dette samfunnet så nødvendig?  Hvilken tabu er ikke lov å berøre? Trenger vi en fellesskapets paraply vi alle må stå under (i en rolig holdning)? En stor lov må den være, rasjonelt og nøkternt for at begrepet Staten skal funke som et speilbilde av snille oss. Men et speil kan ikke lovfeste noe om bildene det reflekterer, den bare reflekter. Vi har ansvar for originalen.  Vi er en politisk sak. Hvis du spør meg. Og nettopp politikere ikke blinker et øye når de ødelegger vitale interesser av det samme folket hvilket de så rørende stupte over, som historien viser oss. Kapitulasjonen er en del av opplegget som heter «kjempe for å eksistere».  Å brenne Jorden og dens ressurser sees på som en vellykket taktikk mot motstand, en bærekraftig utvikling. For å ha nytte av tapet sitt, fiende skal arve ingenting. De må bygge verden sin på nytt under vår diktat. De som resiter patriotiske dikt med tårer i øyene, er de første som legaliserer folkemord. Tilbake til deg. Krig er ikke i drømmen din. Du rødde ikke på tank i Blitskrig mot Frankrike, du var ikke der når Jesus tvilte. Dine hender er ikke våpen. Uansett, hyggelig å møte deg. 

Et dikt (plutselig)

Et internt instinkt er nødvendig for å kunne intervjue folk som objekter.

Tap er bestemt korreksjon, en profetisk åpenbaring!

Skeptiker liker å straffe.

Døden er propaganda, en idealistisk idé.

Teater for en allerede livløse publikum.

Å flykte er ikke mulig!