Dette er vårt første kyss. Og det synes som at det er ikke. Det smaker som det siste. Som at vi skal ende i en grågrønn tåke. Alle våre midnatts venner skal glemme oss i morgengryet. Det kjennes godt likevel. Som at vi er innpakket i en boks. Det er mørk innenfra, men utenfra det kanskje ser ut som en julegave. Ingen vet hva slags pynt vi er, utenfra. Virkelig utenfra. Forestill at jeg er en geolog som flytter inn i Jorden, fra pol til pol. Er vi forent for første gang? Håret. Fallet. Armene rundt livet, deretter en større nedgang. Innerst inne vokser Krigeren. Tett tegnet. Hun holder han. Pusser opp. Jobber. Hendene ber. Hofter stønner. Gave til hans skjelv. Igjen kysset, fra pannen til skulder, til kanten av Alteret på hver side av alle sider:
«Vi må stoppe!».
Fem hundre år senere våre etterkommere fortsatt skal slite med å overleve. De er like splittet i hodene sine. De kalles for Gruvearbeiderne, uten at de vet hvorfor. De bor på Stripen i ringen av falleferdige boliger, i banen rundt kjernen av en døde stjerne. Nesten alle kloke menn døde lenge siden av egen grådighet for råvarer. Maten handles under harde kval, hos Røvere fra Strukturen bygget av skipsvrak. Skummelt alt sammen. Flåten ledes av en liten gruppe Forskere for bevaring av gammel kunnskap (FBGK) men de vet ikke så mye.
Lynx Minner er den eneste levende profeten. Han hadde så stor nysgjerrighet om Verden at FBGK utnevnte ham til den mektigste blant Gruvearbeiderne. Han drømte om forbudte Tangtreen (bare én av mange merkelige lokale livsformer),- og proklamerte handel mellom Stripen og Dybden for åpent. Han ble vedtatt av Flåte Rådet som Student Forsker og prekte om at alt må til Lyst Sjøen på nytt.
Og på en måte som er farligere enn måten forfedre har reist dit. Turen tar bare noen få minutter, men er veldig skummelt. Og veldig komplisert. Det er en risiko i å bli her, det er en risiko i å gå, sier Lynx mens han frir til Lura Amen.
Auto-beregnede, to forskjellige verdener er satt sammen av veiledere for gjennomføring av data og styringssignaler. Utganger innenfor flere systemer er åpne nå, slik at alt kan bli koblet sammen igjen. Bus har stoppet og jeg våknet. Hverdagen på linje 20. Rare podkaster i ørepluggene. Hør med støyreduksjonen! Dagdrømmer kan bli rare, men brukbare.
Ambulansen leter etter Lura Amen. Ut! Slapp av. Krig er rundt henne hele tiden. Hun er vant på den. Så lenge ingen kriger inne i henne det er greit. Selvfølgelig, tenkte Lura Amen. Jeg bestemmer i drømmen min. Hun bader i varmen bare for å spre drømmen videre gjennom øynene, til nattehimmelen. Tyngde og trykk fra tusen stjerner kjennes godt. Verden har snudd, - og som en hammer slår den på alt, til nået. Verden har en kvikk tunge. Haken hans skraper mot huden på magen og lavere. Følsomme kroppen taler uten lyd! Vi er ikke mer en to. Å snu mot ham eller bli hjemløs? Løfting og bøying, pust i korte stakkato utfall. En kveilet spenning. Lura, husk, Lura heter hun, kanskje ikke viktig nå. Verdens fingre er i hennes hår. Det er viktig. Et bryst mot et bryst, flokete, innpakket også. Lura smaker på leppene hans med ønsker … om fellesskap. Verden er stor. Da hun åpnet øynene, det er vanskelig å si hvor mye, fant hun hans øyne like åpne. Blikk fanget opp fra dypet, anstrengt, men flygende. Følelser bygget rundt tær vanligvis vokser til eksplosjonen i hodet. Et gyllent lys brenner tankene hennes, hennes kropp, armene, til tilfredsstillelse, til ren aske. Hun gråt av lykke og grep den. Når dette var gjort, som et anker Verden sank inn i Eksistensen. Hun protesterte. Hun vil ha ham på loftet fremdeles. Nå rir hun mye raskere. Fryktelig uavhengig av konsekvensene. «Dette er sant, ikke sant?» skrekk hun usikkert om følelse er håp eller frykt. Verden med kobolt øyne, med beklagelse, ristet på hodet og svarte skarpt: «Det hele var en Drøm.»
Lent opp mot veggen på den ene siden, pakket i Verdens muskler på den andre, bruker hun fingrene for å klø et nytt krav til å rynke nærmere en logisk forklaring. Usikre og slukne tanker glir gjennom hendene. Negler faller av. Verden er mer enn det? Alt og Ingenting.
Det er der problemet er, låst i ingenting, oppblåst i fornuften, står alt på lur. Rasende av behovet for mer luft, lidenskap setter låsen. Logikk må avta for å nå klarhet! Tvunget til å ende med et nytt nederlag Magien skal slø in en gang til. Plutselig, trekker presset vekk fra pannen. Det er ikke det at du er ikke bra nok, sa et skurrende stemme, men når jeg er med deg, andre ting svekkes. Dette er mye mer enn en lek. Ikke tro at det er fred her uten at du vinner i dens krig. Magien er også urettferdig. Livet er en falsk profeti. Det er derfor nødvendig å vekke dere. For å beskytte dere fra de polemiske konfrontasjonene, - og mot meningsløse pseudo pragmatikere fra mange forskjellige divisjoner. Bare å knuse oppfatning at vi er en enhet er vert brien. Ingen er ett enhet, deretter vi kan ikke stå sammen. Det er en glad nyhet. Spør selv! Hvorfor er dette samfunnet så nødvendig? Hvilken tabu er ikke lov å berøre? Trenger vi en fellesskapets paraply vi alle må stå under (i en rolig holdning)? En stor lov må den være, rasjonelt og nøkternt for at begrepet Staten skal funke som et speilbilde av snille oss. Men et speil kan ikke lovfeste noe om bildene det reflekterer, den bare reflekter. Vi har ansvar for originalen. Vi er en politisk sak. Hvis du spør meg. Og nettopp politikere ikke blinker et øye når de ødelegger vitale interesser av det samme folket hvilket de så rørende stupte over, som historien viser oss. Kapitulasjonen er en del av opplegget som heter «kjempe for å eksistere». Å brenne Jorden og dens ressurser sees på som en vellykket taktikk mot motstand, en bærekraftig utvikling. For å ha nytte av tapet sitt, fiende skal arve ingenting. De må bygge verden sin på nytt under vår diktat. De som resiter patriotiske dikt med tårer i øyene, er de første som legaliserer folkemord. Tilbake til deg. Krig er ikke i drømmen din. Du rødde ikke på tank i Blitskrig mot Frankrike, du var ikke der når Jesus tvilte. Dine hender er ikke våpen. Uansett, hyggelig å møte deg. Et dikt (plutselig)
Et internt instinkt er nødvendig for å kunne intervjue folk som objekter.
Tap er bestemt korreksjon, en profetisk åpenbaring!
Skeptiker liker å straffe.
Døden er propaganda, en idealistisk idé.
Teater for en allerede livløse publikum.
Å flykte er ikke mulig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar