OK. Jeg er graffiti ekspresjonist og er klar for å uttrykke meg, feire noe, feie støvet fra de gråe veggene, beskrive en dritt, rope hva som helst. Kommunale veger er best for grise til. I dag skal jeg male delfiner mens penne kvinner spaserer gjennom byen. Jeg synger inni i meg og noen spy på meg. De påstår at spytting er et tungt arbeid og at jeg er en parasitt.
Skal jeg klare oppgaven for å intrigere meg til hjerter av en slik publikum? Politiet borde jage meg før delfiner blir ferdige. Må de bruke alle disse sirenene? Hva slags trygghet det skaper? Gamle hjemlandet smiler tilbake fra en kebab sjappa. Jeg vet ikke hva ellers jeg skal si om min voksende politikk-angst. Stemning er lavt. Tenker på hvordan fylle skjemaet for å lure systemet enda mer, - og forbli oppfattet som arbeidsvillig. Samtidig, jeg virkelig liker å gjøre virkelige ting i virkeligheten. Som å blåse ut sikringer i alle mine forsterkere. Jeg vet at dette er ikke en øvelse. Alt bør tas på alvor. Vi gjør rede til ideer noen andre skal utvikle. Noe alltid skjer. Folk er ofte intelligente og sympatiske faktisk. Det er bare i fantasi bøker at alt bli fikset av forfatteren. På veggen min kan selv kaninene få gravsteiner:
Her ligger ROSETTA
3.10.66.-27.6.70
Hun fant aldri ut at hun var en Bunny.
Publikum som stor forent foran et stor samtids kunstverk må selv finne ut om dens gang, hensikt og mening uten min allusjon, de trenger ikke anmeldernes oppfattinger heller. Lesere må gjerne forsvinne om jeg skriver noe kjedelig og usant. Jeg har høye forventninger bare av meg selv, ønsker ikke å fremstå som bestemors papegøye som imiterer lyden av en telefon, bare for å bli morsomt hele tiden. Er dere lesere likt kundene i en butikk? Jeg jobber ikke her. Papegøyer jager meg ut: «Peter, Peter!». Hvorfor skal jeg tenke om deg, du leseren? Du burde vite selv hva det må gjøres. Det har vært en vanskelig uke for alle og det ville være fint å slappe av litt med en uskyldig lek instedet, æ? Jeg tar en praksisplass i Musikkredaksjonen og spre ekte glede mens du hviler. Ingen er sterk nok til å leve i en døv såpeopera. La meg vise min greie med en Groove som varer foralltid. Jeg går gjennom alléer av de knuste drømmer, jeg så barn drukket og forvirret, taxisjåfører, heroin forhandlere og en lav-ass sinnssyk gutt i boblete ski jakke som gratulerte nyttår til alle forbipasserende midt på sommeren, skrikende av latter. Han trodde at det var veldig morsomt. En opptur mikses snart in. Alle har sine begrensninger, slapp av. Er det noen som vandrer i samme retningen? Noen som tror på seg selv, noen fra andre etasje, noen fra før som jeg har aldri møtt, noen som vanner blomster foran inngangen, noen som gjør feil og går inn i leiligheten min for å øve svanedans? Skal vi danse til parketten er polert med fotsålene våre? Skal sende denne fortellinga et sted, til Himmel Forlag, dytte den opp i fornuft, i det frie samfunnet, i erotikk og fantasi. Opp, der kommer Nyhetene. De fleste kjøpmenn vil ha Krig, det tjenes tappert på flammer og blødd i denne Krigen som permanent herjer på Jorden. Alle sverd, buer, knyttnever og mot vil ikke være nok til å overvinne en pest som har hengt over vårt hjem for altfor lenge. Pesten har rømt fra utspringet sitt, piper om vitalismen i sitt klassisk blindhet. Pesten har allerede slukt alt hun kunne. En Glad Forbruker søker umettelig eget mareritt. Sammen skaper de en ny mørk og morderisk Natur, så brenner de egne hjerter, de klarer ikke å eie Pesten. Ikarus syndrom. Den endelige konflikten er nær, slanger, magikere og demoner mot Mann. For de som skal motstå og overleve finnes det ingen seier. Krigen kan ikke vinnes utenom en total kapitulasjon.
Vil du vite mer? Vet du hva jeg prater om? Hva det innebærer å uttrykke meg på en slik møtte. Vel, denne boka er den siste i en serie av uheldige Hendelser. Selv om forrige kapitlene eide noe håp, her er det elendig slutt til slutt. Jeg klarer å beskrive alle disse ulempene og forferdelig uvær, giftige drinker, flokker av ville sauer, enorme fugl i bur, krypende hemmeligheter om våre foreldre, deg, meg, skandaler rund kongenes bord, mørke tal, - og mye til i den duren, men jeg kan ikke fine Lykke i denne enden.
Hvilken stress! Samtids filmer. Enda en film inspirert av Skriftene til de gamle astronauter. Både NASA og Vatikanet er enige om at det er matematisk sett umulig å få et liv uten hjelp fra en annen planet! Ingen vet hva vi ser og ikke ser, sier ingeniører, til vi måler det. Utlendinger snakker om fare fra de designerte neurobiologiske figurer dannet av Status Kraft som kryper fra vår egen avfall. Alle de vandrende kroppsløse sjeler roper: Skal vi klare å rydde opp? Og jeg vet ikke, jeg bare ser etter en slags spenning, observerer, skriver manuset, byr på pop korn. Byr på helt unødvendige avskrekkinger.
Dette er ikke Oscar Wildes «Portrett av en ung kunstner», dette er mitt og bare mitt «Portrett av en gammel kunstner», liksom mitt biogift som vi kan ikke finne motgift for. Ingenting kan gjøres med det ... unntatt: Føl sinne, lær ferdigheter og indre betydningen av kampsports disipliner. Vær modig og dykk inn i forrædersk underverden, redd noen som er bundet, slipp løs de gamle titaner, konkurrer med sexy vampyr-trenden, - og resten av de blodige penge-sugere. Evig kjærlighet likt selve døden finnes ikke. Det store lyset, dens magnetiske kraft er en mørk dualistisk propaganda. Kunnskap og syn er to antiparalleller og av helt forskjellig art.
Fæn, min produsent har nettopp spist regissørens speil. Etter at han snorket tre kilo av kokain døde de begge, den offisielle obduksjonen sier at han døde etter smertefulle eksplosjonen av silikonuinplantater i magen, seks-pakking liksom. Jeg ringer Ringo Starr nå for å be ham redde hva reddes kan. Logikken strekker seg ikke helt til sine eiendeler. Vi ble sviktet av kapteinen, han rommet først. Anna Lee ble drept av egne øyne. Lojale soldater ble forlatt alene i skogen ... for å vare. En bra dag på kontoret. Glattselle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar